Elektronisk sikring?

Abstract

Etter et utall fagreferentkonferanser med pusjing av elektroniske tidsskrifter og bøker, er det på tide at noen tar opp spørsmålet om sikkerheten¹: Sikkerhet for at innholdet i elektroniske tidsskrifter og bøker i det hele tatt fins, og ikke bare blir borte en dag. Sikkerhet for at innholdet ikke blir forandret, slik at det brukerne får lese, er ekte.

Det som truer innholdets eksistens, er dels ytre forhold, dels indre, datatekniske forhold. Ytre farer er alt, fra forhold som truer uansett medium: vann, brann, naturkatastrofer, vold og sabotasje, til datatekniske forhold: På den ene sida holdbarheten. (Ingen kjente lagringsmedier holder på innholdet lenger enn i forholdsvis få år.) På den andre sida format- og programproblemer. (Noe kan skje med forlag/agent, eller de kan kutte tilgangen - med overlegg eller av vanvare.) Det som truer innholdets kvalitet, er først og fremst målretta forsøk på endring: forskningsfusk, historieforfalskning eller “vanlig” kri¬minalitet. Dette er realiteter en må regne med. Går det an for Amazon å “tilbakekalle” hele verk, slik det skjedde med Orwells romaner sist sommer, lar det seg naturligvis godt gjøre å forandre innholdet. Her fins det historiske forbilder, som Bolsjaja Sovetskaja Entsiklopedija. I elektronisk form blir slikt bare lettere, også fordi elektroniske tids¬skrifter lagres utenfor biblioteket og i utlandet.

Hva kan en gjøre? I tillegg til å gjøre det samme som med trykt materiale (mange eksemplar som lagres spredt osv.), må innholdet i elektroniske tidsskrifter og bøker migreres: En må (stadig) overføre innholdet ikke bare fra ett medium til et annet, men fra en programvare til en annen og fra en maskin til en annen når det blir nødvendig. Hvis ikke blir innholdet ødelagt. Trykt materiale kan “bare” lagres, men skal det ha noen mening å si at en lagrer noe digitalt, forplikter en seg til å migrere innholdet med regelmessige (ulike) mellomrom, alt etter hvordan program- og maskinvare kommer til å utvikle seg - i all framtid. Digitalisering er i virkeligheten begynnelsen på en prosess. Den krever en stabil institusjon som kan stå for utførelsen, og det er igjen et økonomisk spørsmål. Det skal ikke mer til enn en ny regjering ved neste stortingsvalg før alt digitalisert innhold er i fare…

Hva må gjøres? Elektroniske ressurser må vi ha. Men en kan ikke bare abonnere på tilgang til noe som er et sted en overhodet ikke har kontroll over. En må kjøpe materialet, og kopiere det i et passende antall for oppbevaring på flere trygge steder. Og migrere. Men en bør også sikre seg med å oppbevare innholdet i trykt form noen steder. Det gjør det også prinsipielt umulig å gjøre endringer i innholdet. Ikke engang innlagte/skjulte elektroniske triks vil nytte. Og da er det mest praktisk fortsatt å kjøpe trykte tidsskrifter og bøker – i tillegg til de elektroniske utgavene. Bare på den måten kan vi virkelig sikre og få kontroll over våre egne samlinger og investeringer – til bruk for studenter og forskere i all overskuelig framtid.

¹ Jeg skal ikke si noe om hva som er mest praktisk i daglig bruk, skjerm eller papir. Jeg skal heller ikke snakke bedriftsøkonomi: Sparer en egentlig noe ved å gå over fra papir til elektronikk? Og jeg skal ikke si noe om forholdet mellom “samme” innholdet i elektroniske og tilsvarende trykte tekster der de fins.